Whist er et av de mest kjente stikkspillene i Europa og regnes som den direkte forløperen til moderne bridge. Spillet er lett å lære, men gir rom for både taktikk og samarbeid – du spiller nemlig sammen med en makker mot to motstandere. I denne guiden går vi gjennom reglene steg for steg: hvordan kortene deles ut, hvordan trumfen bestemmes, hvordan et stikk vinnes og hvordan poengene regnes. Til slutt ser vi på de mest kjente variantene, deriblant norsk whist.

Hva er whist?

Whist er et klassisk kortspill for fire personer som spiller to mot to. Målet er å vinne flest mulig stikk – det vil si runder der alle fire legger ut hvert sitt kort, og den som legger høyest kort vinner runden.

Spillet oppsto i England på 1600-tallet og utviklet seg fra et eldre spill kalt Ruff and Honours. Selve navnet «whist» kommer fra et gammelt engelsk ord som betyr «stille» eller «oppmerksom» – en passende beskrivelse av et spill som krever konsentrasjon. På 1700-tallet ble reglene standardisert, blant annet gjennom Edmond Hoyles kjente regelbok fra 1742, og whist ble et av de mest populære selskapsspillene i Europa. Rundt år 1900 ble det gradvis avløst av bridge, som bygger videre på de samme grunnprinsippene.

Spillere, makkere og kortstokk

Whist spilles av fire personer fordelt på to faste par. Makkerne sitter rett overfor hverandre ved bordet, slik at de to lagene veksler annenhver plass. Spillet går med klokken.

Du bruker en vanlig kortstokk på 52 kort uten jokere. Innenfor hver farge rangeres kortene slik, fra høyest til lavest:

• Ess (høyest)
• Konge, dame, knekt
• 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3
• 2 (lavest)

Det handler altså ikke om å samle poeng på kortverdier slik som i mange andre kortspill, men om hvor mange stikk laget ditt klarer å vinne.

Kortgivning og trumf

En av spillerne er giver (dealer). Giveren deler ut hele kortstokken ett kort av gangen med klokken, slik at alle fire får 13 kort hver. Det aller siste kortet – som tilfaller giveren selv – legges med forsiden opp på bordet.

Fargen på dette kortet bestemmer trumf for hele runden. Trumf er en spesialfarge som slår alle de andre fargene: et hvilket som helst trumfkort vinner over kort i vanlige farger. Trumfkortet blir liggende synlig til giveren selv skal spille sitt første kort, slik at alle rekker å se hvilken farge som gjelder.

Slik spilles et stikk

Spilleren til venstre for giveren starter og legger ut et valgfritt kort. Dette kalles å «spille ut», og fargen på dette kortet blir fargen de andre må følge. Deretter legger de tre andre spillerne hvert sitt kort, med klokken. De viktigste reglene er:

• Følg farge når du kan. Har du kort i fargen som ble spilt ut, må du legge et slikt kort.
• Har du ikke fargen, kan du legge hva som helst – inkludert trumf, eller et kort du vil kvitte deg med.
• Stikket vinnes av det høyeste trumfkortet i stikket. Er det ingen trumf med, vinner det høyeste kortet i fargen som ble spilt ut.
• Den som vinner stikket, samler de fire kortene og legger ut til neste stikk.

Slik fortsetter det til alle 13 stikkene er spilt. Da teller hvert lag opp hvor mange stikk de har vunnet til sammen.

Poengberegning i whist

De seks første stikkene et lag vinner kalles «boka» (engelsk: book) og gir ingen poeng. Det er bare stikk ut over disse seks som teller. Laget som vinner flest stikk, får 1 poeng for hvert stikk ut over 6.

I den tradisjonelle engelske varianten kan et lag også få bonuspoeng for honnørkort (honours) – de fire høyeste trumfkortene (ess, konge, dame og knekt). Har ett lag alle fire, gir det 4 bonuspoeng; har de tre av dem, gir det 2 poeng. Mange spiller likevel helt uten honnørpoeng for å holde det enkelt.

Hvor mange poeng som trengs for å vinne selve spillet, varierer. I «short whist» spiller man til 5 poeng (vanlig i Storbritannia), mens den amerikanske varianten ofte går til 7. I eldre «long whist» spilte man til 9 eller 10 poeng. Avtal alltid målet før dere begynner.

Kjente whist-varianter

Whist finnes i flere utgaver. Noen fjerner trumf helt, andre tilpasser spillet til et annet antall spillere. Her er de mest kjente:

• Norsk whist: En variant uten fast trumffarge. Hver spiller velger etter tur om runden skal spilles «grand» (målet er å vinne flest stikk) eller «nullo»/lavt (målet er å vinne færrest stikk). Dette gir en ekstra taktisk dimensjon fordi du noen ganger prøver å unngå stikk.
• Tomanns-whist: En forenklet utgave for to spillere, der man veksler mellom åpne og skjulte kort som gradvis snus opp, litt som i kabal.
• Minnesota whist: En amerikansk videreutvikling av norsk whist, tatt med av norske utvandrere. Her legger spillerne skjulte budkort (svart for høyt, rødt for lavt) for å bestemme hvordan runden skal spilles.
• Bud-whist (bid whist): En budbasert variant der lagene byr på hvor mange stikk de tror de kan vinne, og høyeste bud bestemmer trumf.

Liker du stikkspill, finnes det flere beslektede spill det er verdt å prøve. Kortspillet Hjerter bruker samme stikkprinsipp, men der gjelder det å unngå visse kort. Vil du heller lete etter kombinasjoner enn å vinne stikk, er rummy et godt alternativ, og det raske utkastspillet Vri åtter er en norsk klassiker. En oversikt finner du i guiden til ulike kortspilltyper.

Vanlige feil nybegynnere gjør

• Å glemme å følge farge. Det er en grunnregel at du må legge kort i utspilt farge hvis du har. Å bryte dette er ikke lov og kan koste laget dyrt.
• Å bruke høye kort for tidlig. Ess og konge er mest verdt når du vet at motstanderne er tomme for fargen. Å «sløse» dem på de første stikkene er en vanlig tabbe.
• Å spille som om du er alene. Whist er et lagspill. Følg med på hvilke kort makkeren din legger – det er ofte signaler om hva makkeren har.
• Å kaste bort trumf. Trumfkort er dine kraftigste kort. Hev dem til du virkelig trenger å vinne et stikk.
• Å ikke telle stikk. Hold oversikt over hvor mange stikk laget har tatt, slik at du vet når dere er forbi «boka» på seks.

Hvem passer whist for?

Whist passer for deg som liker sosiale kortspill med en god porsjon strategi, men som synes bridge virker for komplisert å begynne med. Reglene er enkle nok til at nye spillere kommer raskt i gang, samtidig som samarbeidet med makker og telling av stikk gir dybde over tid.

Spillet er like fint som familiespill rundt kjøkkenbordet som i en fast spillegruppe, og det er et naturlig springbrett videre til mer avanserte stikkspill. Er du vant til taktiske spill fra før – enten det er stikkspill eller noe helt annet som Texas Hold’em – vil du kjenne igjen måten whist belønner tålmodighet og planlegging.

Ansvarsfraskrivelse

Denne artikkelen er ment som en nøytral og pedagogisk innføring i reglene for whist. Whist er først og fremst et sosialt kortspill og regnes ikke som et pengespill i seg selv. Spilles det likevel om penger, er det viktig å huske at utfallet i stor grad avhenger av kortene som deles ut, og at ingen strategi kan garantere gevinst.

Spill alltid for underholdningens skyld og innenfor egne grenser. Les mer om ansvarlig spill, eller ta kontakt med Hjelpelinjen for gratis og anonym hjelp. Informasjon om regelverket for pengespill i Norge finner du hos Lotteritilsynet. Aldersgrensen for pengespill i Norge er 18 år.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Hvor mange spillere trengs for å spille whist?

Klassisk whist spilles av fire personer som danner to faste par, der makkerne sitter rett overfor hverandre. Det finnes også tilpassede varianter, blant annet tomanns-whist for to spillere.

Hvordan bestemmes trumf i whist?

Giveren deler ut alle kortene ett om gangen, og det siste kortet – som giveren selv får – snus med forsiden opp. Fargen på dette kortet er trumf for hele runden.

Hvor mange poeng gir et stikk?

De seks første stikkene («boka») gir ingen poeng. Laget som vinner flest stikk, får 1 poeng for hvert stikk ut over seks. Å vinne 9 stikk gir altså 3 poeng.

Hva er forskjellen på whist og bridge?

Bridge ble utviklet fra whist rundt år 1900 og legger til en budrunde der spillerne avtaler trumf og hvor mange stikk de forplikter seg til. Whist er enklere fordi trumfen avgjøres av et tilfeldig kort, uten budgivning.

Hva er norsk whist?

Norsk whist er en variant uten fast trumffarge. Hver spiller velger etter tur om runden skal spilles «grand», der målet er å vinne flest stikk, eller lavt («nullo»), der målet tvert imot er å vinne færrest mulig stikk.